Helmer fikk i går to raske injeksjoner med Ketamin. Den første medførte ingen endring, men da den andre var satt flatet EEG plutselig ut og så nesten helt normalt ut. Dessverre varte det bare ca 7 minutter før det raste avgårde igjen, men det hadde i hvert fall en liten effekt. Nå får han Ketamin som kontinuerlig drypp i tillegg til Fenemal som må trappes sakte ned. Det viste seg at det var en fin periode på ca en halvtime etter injeksjonen i dag tidlig også, så da gjenstår det å krysse fingrene å håpe at dette er første steg på veien ut av statusanfallet.
Han har også så vidt startet med ketogen diett i form av væske (Ketocal) gjennom nesesonde. Heldigvis er han så trøtt av alle medisinene at han sover seg gjennom hele dagen, da trenger han i hvert fall ikke å plages med sonde, matmangel og blodprøver som tas til alle døgnets tider.
Jeg må si det er rart å se igjen nesesonden, ernæringspumpa og flaska med hvit gugge som er den eneste maten han får nå. Det føles som det er et helt liv siden dette var en del av hverdagen vår, og alle i familien hadde det i fingrene. Det er ikke akkurat gode minner som forbindes med den perioden, men mye av det er heldigvis glemt. I tillegg til alt styret med dietten til Helmer og alle sykehusinnleggelsene den medførte, var jo dette også vinteren da Dina kom til verden, tok fra oss det lille vi hadde av nattesøvn og gjorde kaoset komplett. Søvnmangel = teflonhjerne, og det meste av denne vinteren er borte fra minnet. En ting er sikkert, vi har kommet langt siden den gang!
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar