Nordtrønder-bataljonen

Da har vi altså gått fra å være Heimdals-gjengen til å bli Nordtrønder-bataljonen. Vi bor nå på en kaotisk byggeplass uten bad, uten vaskemaskin, uten varme og med strøm kun i utvalgte rom. Vi snubler i kasser og verktøy, sekker og rot, og siden det stort sett er jord og leire rundt huset, er gulvene fylt med sand (i tillegg til tidligere nevnte hundhår). Må ærlig innrømme at det foreløbig går i "Trondhjæm, Trondhjæm at æ reist i fra dæ, at æ kunne finn på nåkka slikt!"... Men håper og tror at det blir bra når huset er noenlunde ferdig.


Helmer og Dina hadde sin siste dag på Sagmoen barnehage på tirsdag, og jeg er glad jeg ikke var med. Jeg syntes det var ille nok å takke for oss før sommerferien samt være med på "utsparking" av storesøster Sigrid på sommerfesten. En gang sippeguri alltid sippeguri... Vemodig og rart og forlate det som har vært barnas andre hjem i så mange år. Tusen, tusen takk til alle "voksnan", dere har vært suverene!


Selv om huset langt fra er ferdig, er det meste på plass ellers. Vi startet i fjor vår med forberedelser for å få alt på plass til Helmer, og alt har gått helt smertefritt. Han har fått plass i barnehage der de har lang erfaring med barn med spesielle behov, spes.ped.timer er på plass, fysioterapeut og ergoterapeut er på plass, nattavlastning på bolig er på plass og vi har fått vedtak på privat avlastning i samme omfang som vi hadde i Trondheim. Søstrene er i gang med barnehage og SFO(!), og alt virker helt utmerket så langt. Da gjenstår bare og se når dåkker erstattes med dåkk, bila med bil'n og sje med sjå:-)

Dikt

Dette diktet er i likhet med sjokoladen Smil skapt for å deles (det gjelder forøvrig ikke i min verden der sjokolade ikke er skapt for å deles men for å konsumeres i ekstremt høye hastigheter...). Det treffer så godt alle som har opplevd at livet ikke ble som planlagt. For vår del er vi ikke helt der at vi ikke sturer over den rette veiens rike blomsterflor, men jeg lever i håpet...

Stien te verdens ende
Av Margareth Skjelbred

Vi syns vi kunne se te verdens ende
og visste åssen åra ville bli
da livet pluts’lig svinga av fra veien
og tok en kronglete og ulendt sti.
Der stengte fjellet steilt på alle kantær.
Da sa du stille: ”Vi kan klatre vi.”
Vi følte kronglesti’n langs bratte stupet.
Og ingen av oss torde se i djupet.

Nå har vi føllt den bratte, trange stien
med stup på si’ene i mange år.
Det kan nok hende vi misunner andre
den strake landeveien der de går.
Det ser så lett ut, men en veit jo aldri,
og kronglestien har blitt veldig vår.
Det var den sti’n vi fikk, det hjælper ikke
å følge andres jevne vei med blikket.

Og vi har lært å ikke sture over
den rette veiens rike blomsterflor.
For det gror blomster også langs med sti’n vår,
og gleden over dem er like stor.
Ja, kanskje større, for de er så sjeldne,
en må se nøye for å se de gror.
De ligger ofte skjult blant vissne bla’er,
men duftær ekstra sterkt på fine da’er.

La gå at det kan komma vonde ti’er
da sti’n vår kjennas vanskelig og bratt.
Men den har lært oss at det vokser blomster
på både slåpetorn og nypekratt.
Og ingen ting i verden er så vakkert
som nyperoser i ei St. Hans natt.
Og når vi sitter sammen kan vi kjenne
at også vår sti når te verdens ende.