Det er ikke bare vi som er store som har opplevd Helmers sykdom som en tid med sorg, frustrasjon og smerte. Det er heller ikke enkelt å være søstra hans. Det er tøft nok å bli storesøster og plutselig måtte dele rampelyset med et skrukkete lite vesen som ikke kan noen kunster ennå, om man ikke i tillegg må dele det med noen som fullstendig stjeler showet og rett og slett okkuperer både mamma og pappa i ukesvis i slengen.
Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt: Vent litt Sigrid, jeg skal bare... Stakkars snille, flinke, tålmodige Sigrid må vente og vente hver eneste dag. Vente på at Helmer skal få mat, vente på at han skal få medisin, vente til anfallet hans er over, vente til han har sluttet å hyle hysterisk før jeg i det hele tatt kan høre hva hun sier. Og når det endelig er hennes tur, har vi brukt opp alt vi har av energi og tålmodighet.
Vi var en gang på kurs for foreldre med syke barn, og da ble det sagt at søsken til syke barn gjerne vil bli syke selv fordi de ser hvor mye oppmerksomhet det medfører. Hos oss er det helt motsatt. Tidligere ville hun ikke ha på plaster når hun blødde, hun innrømmer aldri at hun er syk selv om hun hoster så det smeller og kinnene er røde av feber, hun hadde ikke vondt i tanna som kom opp uten emalje og måtte trekkes fordi den var råtten, og hun har heller ikke vondt i kneet selv om det er så hovent at hun ikke greier å rette det ut (noe hennes uoppmerksomme foreldre ikke en gang hadde lagt merke til før legen påpekte det; får ikke mindre dårlig samvittighet av det...).
Etter besøk hos ortopeden i dag fikk vi høre at MR-bildene viser at begge meniskene er av en sjelden medfødt variant som gjør knærne ustabile. I tillegg er det en skade på en av dem, så da må hun også under kniven etter jul. Jeg ba dem vente til et stykke ut i januar så vi rekker å komme oss ut av sykehuset med Helmer før vi må inn med henne. Får da svidd av noen helsekroner, og lurer på hva slags gener det egentlig er vi fører videre...
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar