En fordel å være pen?

Det sies at pene barn møter mindre motstand enn sine jevngamle ikke-så-pene barn. Jeg vet ikke om det er tilfelle, men jeg skal innrømme at det noen ganger er vanskelig å bli sint på Helmer når han ser på meg med luresmilet sitt og et rampete glimt i øyet, dette til tross for at han kanskje i samme øyeblikk henger i håret mitt eller prøver å bite meg i leggen (jeg skal også ærlig innrømme at det av og til er fryktelig lett å bli sint på han, all hans sjarm til tross...). Det er vel kanskje helst fordi han er min, og ikke så mye fordi han er en søt gutt, men en ting er sikkert; ved første øyekast kan det være vanskelig å se at det er noe som feiler han. På bilder er det så og si umulig, i levende live avsløres han raskere. Det er ikke så mange andre 3 1/2-åringer som beveger seg rundt ved å ake på rumpa, som sitter og tygger på lekebiler hele dagen eller trilles rundt i vogn når de er på tur.
Men siden han ser så frisk ut, kommer vi ofte i situasjoner der jeg lurer på om jeg skal orke å forklare hvordan ståa er eller ikke. Som regel orker jeg ikke...Som for eksempel når vi er på sykehuset og skal ta blodprøve nummer 10000, og det tilfeldigvis er en bioingeniør som ikke kjenner han fra før. Og hun (har faktisk til gode å møte en han) begynner å forklare han i detalj hva som skal gjøres, og spør han spørsmål som om han kan svare, skal jeg da forklare at han sannsynligvis ikke forstår noe av det hun sier for å bli fortest mulig ferdig?
Eller når eldre damer snakker til han på butikken, og han suger like rolig på totten sin og ser på dem med sitt mest overlegne blikk, da hender det jeg har lyst til å forklare at han ikke er uoppdragen men syk.
Og som den gangen han var med sin snille tante på handel, og som vanlig satt festet i vogna si, og (som vanlig...) fikk et hysterisk sinneanfall av typen der han nesten velter vogna og stikker av med den på ryggen, hvorpå en dame kikket litt rart på Helmers tante og bare måtte kommentere at "Han vil da sikkert ned og gå han der", og hun er tøff nok til å svare at det hadde han sikkert villet hvis han bare kunne.

Det hadde noen ganger vært greit med et skilt som sa: "Hei, jeg heter Helmer. Jeg har alvorlig epilepsi og er utviklingsmessig på nivå med en 1-åring", så hadde jeg ikke trengt å tenke på om jeg skal orke å forklare eller ikke.