I dag testet jeg meg selv på HiSTometeret (http://hist.no/) for å se hva slags jobb jeg burde ha, og jammen burde jeg ikke være ingeniør. Det som gjorde at jeg havnet der er nok at jeg er en smule mer opptatt av tekniske løsninger og duppedingser enn folk flest, og at jeg ligger et godt stykke unna Florence Nightingale-variantene av oss når det gjelder omsorg.
Jeg har alltid vært og blir stadig mer imponert over folk som vier sitt arbeidsliv til å ta vare på andre; sykepleiere, hjelpepleiere, vernepleiere og til en viss grad førskolelærerne og for ikke å snakke om alle assistentene. Hvordan i all verden orker de? Når jeg i løpet av en dag har tatt så godt vare på mine tre unge lovende som en ingeniørsjel kan, så er hele omsorgskvoten oppbrukt og vel så det. Da er det fint lite igjen til andre, og det har nok han som endte opp med meg bittert erfart. Her er det fint lite rom for medlidenhet og omsorg for influensasyke, ryggskadde og eventuelt fyllesyke mannfolk. Da gjelder det å klare seg som best en kan, for all medlidenhet går da først og fremst til meg selv som må streve med galegjengen på egen hånd.
I dag har det for eksempel vært planleggingsdag i barnehagen, og hadde jeg ikke hatt verdens snilleste svigermor som gladelig kjører fra Levanger for å bistå, hadde jeg knapt overlevd. Jeg startet dagen med en plan om å holde roa, være pedagogisk og positiv, og avsluttet med å stå å brøle "No må dåkk lægg dåkk og såvvå før mamma klikke!!" Er det virkelig sånn at alle andre gleder seg til ei langhelg med ungene sine? Jeg kjenner jeg blir en smule misunnelig, og samtidig evig takknemlig til rødstrømpene som fikk husmødrene ut i arbeidslivet...Heldigvis er det noen små glimt i løpet av dagen der det råder fred og harmoni og det går an å kjenne på at livet er bra.
Jeg er så glad det finnes mange der ute som aldri blir omsorgstomme, hvordan skulle det gått med oss uten dem?
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar