3-barnsmor mot alle odds

Etter at Helmer var født og vi fremdeles trodde at han var frisk, var vi skjønt enige om at to barn var nok. Delvis fordi vi ville ha tid og mulighet til å følge opp ordentlig, og delvis fordi vi ikke ville ta sjansen på et sykt barn, nå som vi hadde vært så heldige å få to friske. Vi skulle bare visst...

Da Helmer fikk diagnosen infantile spasmer, skjønte vi raskt alvoret i det, og jeg fant ut at jeg ville ha et barn til. Så kom det i hvert fall noe godt ut av Helmers sykdom; uten den hadde ikke Dina eksistert og livet hadde vært mindre fargerikt :-) Vi tenkte det ville være bra for Helmer å ha flere som er glad i han og passer på han, og vi syntes det var viktig for Sigrid å ha et friskt søsken. Men siden det ikke var noen garanti for at nummer tre skulle være frisk, var det fryktelig mange tanker som surret rundt i hodet. Hva om det var genetisk? Og hva med alt det andre som kan gå galt? Frykten satt i lenge! Helmer var jo også frisk i starten, og jeg tror det tok nesten et år før jeg våget å tro at alt var som det skulle. I dag vet vi at Dina er frisk, av og til i friskeste laget faktisk!

Dagen Dina kom kan vel for familien vår anses som en lettversjon av D-dagen. Et sant helvete i starten, men så kom det fantastisk mye bra ut av det etter hvert. Da hun ble født var livet helt kaotisk. Helmer hadde nettopp startet med ketogen diett, en ekstrem diett basert på 80 % fett noe som påvirker forbrenningen i hjernen og som for mange reduserer epilepsianfallene. Forferdelig mye arbeid; alle måltid måtte spesiallages, alt ble veid ned til minste gram og absolutt alt måtte spises eventuelt settes i knappen i magen. Helmer tålte den dårlig, og var stadig innlagt på sykehuset for justering av dietten og for tilførsel av intravenøs væske fordi han ble for sur i blodet, og midt oppe i dette kaoset kom altså Dina.

Basert på tidligere erfaringer hadde jeg gledet meg til et par dager på sykehus  med en spisende og sovende baby, men slik ble det altså ikke. Dina hylte som en gal fra første sekund, og første natta måtte jeg ringe på sykepleierne og be dem ta med seg dette hylende vesenet ut så jeg fikk sove en time. Og slik fortsatte det hele høsten. Jeg tror ikke noe på ammetåke, jeg så ikke noe til den da englebabyen Sigrid kom. Men ekstremt søvnbehov-tåke derimot! Hele høsten/vinteren 2008/2009 forsvant i denne tåka og er faktisk mer eller mindre slettet fra hukommelsen, ganske fascinerende i grunn (men kanskje like greit...). Så hvis det er noen der ute jeg lånte penger av i den perioden, eventuelt lovte å gjøre et eller annet for, må jeg bare beklage; det er dessverre glemt:-)

Vi snakket med lege, og Dina havnet i kolikksekken sammen med alle andre babyer som skriker (som f.eks. Helmer de første 4 månedene av hans sykdom). Jeg greide ikke helt å slå meg til ro med det, hadde jo litt tvilsom erfaring, og vi endte opp hos manuell terapeut. Der ble hun diagnostisert med såkalt KISS-syndrom, en skjevhet/låsning i nakken. Dette er en omdiskutert diagnose, noen mener den ikke har opphav i virkeligheten, men i vår lille verden var den veldig virkelig. Det var som å slå av en bryter, og den blide, sprudlende, rare, sjarmerende (men fortsatt fryktelig bestemte) Dina kom fram. Både Dina og vi andre fikk et nytt liv etter behandlingen. Vi måtte inn flere ganger med ca fire ukers mellomrom, men når hun ble mer mobil og kom seg opp fra gulvet forsvant alle plager. Hun skriker fortsatt som en gal innimellom, har faktisk holdt på til hun besvimer flere ganger, men det er et resultat av et heftig temperament. Hun er nok dessverre arvelig belastet der, og jeg vet av erfaring at det går over...