Sengleken

Denne leken er på langt nær så spennende som det kan høres ut som. Som et alternativ til den mer kjente stolleken, har vi hjemme hos oss praktisert den såkalte sengleken i flere år. Det gjelder å kapre en seng et eller annet sted i huset og holde på den så lenge som mulig før den invaderes av småkryp med spisse albuer og knær som gjerne plantes dypt i nyrene dine i nattens mulm og mørke.

Storesøster Sigrid har etter hvert blitt en systematiker som gjerne vil merke ting. Derfor er nå alle husets dører behørig merket. Bildet viser dørskiltene på Helmers rom, litt i overkant dekorert i forhold til lesbarhet, men det står altså Helmer på det ene hjertet og så står det 1/2 mamma og 1/2 pappa på de andre (skrevet av mamma på oppdrag fra skiltprodusenten fordi hun ikke visste hvordan 1/2 skrives). Det vil altså si at halvparten av nettene på Helmers rom er mammas og den andre halvparten er pappas. For den heldige vinneren av Helmer-natt er sovested i den minste fastlagt. For den andre starter gjerne natta veldig bra med lukus-alene-liv i dobbeltsenga. Etter noen timer kommer det minste av småkrypene smygende inn under dyna, og det er ganske utrolig hvor mye plass en 98 cm lang kropp kan ta! Når roen igjen har senket seg, så kommer det største småkrypet snikende inn. En morgen da jeg våknet hadde til og med husets firbeinte, hårete småkryp lurt seg opp i senga, som det ikke var fullt nok der fra før? Min taktikk nå er å vente til roen igjen har senket seg, for så å snike meg inn på deres rom. Da gjelder det å unngå at de følger etter, for tre damer i ei 75 cm bred seng er ikke å anbefale. I verste fall må taktikken gjennomføres gjentatte ganger. Resultatet er at jeg aldri vet hvor jeg er når jeg våkner på morgenen. Når vi nå i tillegg driver og pusser opp Helmers rom, som jo har vært en slags basecamp, så virrer stort sett hele familien rundt omkring i huset nattestid. Jeg må bare si det igjen, nattesøvn er voldsomt undervurdert!