Livstidsdom

Jeg vet det ikke har noen hensikt å klage, jeg vet at mange har det uendelig mye verre enn oss, jeg vet at bitterhet gjør vondt verre, men likevel har jeg nå tenkt å være egoistisk og navlebeskuende og sutre litt. Ikke så rent lite heller. For det er ikke til å komme fra at jeg av og til føler meg som en fange i mitt eget liv. Som ungjente har alle drømmer og tanker om hvordan framtida skal bli; mann, familie, hund (i mitt tilfelle i hvert fall :-)), bra jobb, hus, bil, hytte på fjellet, hele A4-pakken. Jeg garanterer at ingen ser for seg et multifunksjonshemmet barn i sin pakke, A4 eller ikke.

Nå har minstefrøkna passert 3 år, og er blitt like selvhjulpen som 3-åringer flest. Hun spiser selv, kler på seg selv (hvis hun har tenkt det vel å merke), sover om natta, smokkene er klar for sending til Kaptein Sabeltann, bleiene brukes stort sett bare på natta og hun kan leke i timevis med andre unger uten at vi må underholde. Jeg greier ikke å la være å tenke på hvor langt vi kunne kommet nå! Og likevel står vi fortsatt godt plantet på startstreken. Når andre snakker om hvor godt det er at ungene vokser til, når vi ser det eksponentielt økende spriket mellom Helmer og hans jevnaldrende, så er det bare så ufattelig sårt. Vi har i verste fall en baby på livstid, en stadig større baby som må mates, skiftes på, bæres og underholdes. Legg til evig nattevåk, til tider kontinuerlig sutring, epilepsianfall i stadig økende antall og alvorlighetsgrad, så er det rett og slett ikke til å unngå at depresjonen av og til tar overhånd. Det går jo aldri over! Jeg kjenner panikken komme, strupen snører seg igjen og klaustrofobiens klamme dyne legger seg over meg. Jeg får lyst til å pakke kofferten og bare rømme fra det hele, men det går jo heller ikke an.

Sånn; da var det sagt :-) Nå skal jeg ikke sutre mer, i hvert fall ikke i dag...