Endelig hjemme igjen

Gjensyn med en gammel venn på St Olavs

Etter ei natt på Sykehuset Levanger, ble det en ny runde med GTK-anfall og en ny dose stesolid på søndag formiddag. Etter diverse undersøkelser, ble vi til slutt sendt i ambulanse til St. Olavs hospital på søndag. Så har vi prøvd det også... Ikke noe akutt, men de ville ha mulighet til å overvåke han i tilfelle det skulle komme et nytt statusanfall. Helmer sov nesten hele veien, mens jeg ble bilsyk. Glad jeg ikke har arbeidsdagen min i en ambulanse!

At det ikke var akutt fikk vi erfare da vi kom fram. Det tok ikke mindre enn 5 timer fra vi ankom mottak til vi fikk rom! Det til tross for at de ringte fra Levanger før vi kjørte derfra. Helmer ravet rundt hele dagen, høy på stesolid. Heldigvis fikk vi egen nattevakt der også. Natt til mandag og mandag formiddag var det samme visa med anfall og medisinering. På ettermiddagen kom nevrologen hans og justerte ned VNS-en, og siden har vi ikke sett noen GTK-anfall. Fra i går til i dag gikk han med 24-timers EEG-registrering, og selv om vi ikke har sett noen store anfall, viste det seg at det er veldig mye anfallsaktivitet når han sover. Vi fikk heldigvis reise hjem likevel. Skal starte med ny medisin i morgen, så får vi se hvordan det går i dagene framover. Føler oss ikke helt komfortable med ha han hjemme på natta. Vi har ikke kapasitet til å sitte å se på han hele tiden, så jeg håper vi ikke får flere slike episoder nattestid! 

På plass i cella

Kul hårsveis, igjen...

Uansett er det godt å være hjemme. I det vi passerer inngangsdøra på sykehuset, er det som å flytte inn i en boble. Siden Helmer var forkjølet ble vi i tillegg isolert og fikk ikke gå ut av rommet. Det gjør ikke boblefølelsen mindre. Dagene går og alt handler om Helmer, anfall, medisiner, undersøkelser samt å få tida til å gå. Verden utenfor forsvinner, og det meste blir relativt uinteressant. Merkelig tilstand.

I dag har Helmer vært i relativt fin form, men syntes nok det begynte å bli fryktelig kjedelig å være innesperret på rommet sammen med oss. Hver gang noen kom inn, spratt han opp og prøvde å snike seg ut. Har stått mye ved døra og ropt ut sin frustrasjon. Håper virkelig det blir en stund til neste runde!

"Æ vil ut!!"