Et barn for lite

Det sies at magefølelsen forteller deg at nok er nok når du har fått de barna du skal, men det er sannsynligvis bare en myte. Myte eller ikke; jeg følte at jeg ikke var ferdig etter at Helmer var født, det til tross for at vi var skjønt enige om at to unger var nok. Dette var selvfølgelig mens vi levde i troen på at Helmer var frisk. Deretter, egentlig som en direkte årsak av Helmers sykdom, kom Dina. Så i mitt tilfelle stemte i hvert fall magefølelsen.

Men til tross for at vi  i forhold til opprinnelig plan har et ekstra barn, føler jeg fortsatt at det mangler et. Jeg har ikke lenger gutten jeg hadde i fire måneder før han forsvant i epilepsi-mørket.Gutten med de mørkebrune øynene og de dype smilehullene, han som som skulle bli en høy, mørk kjekkas som damene skulle ligge strødd etter. Han som skulle krangle med søstrene sine hjemme, og passe på dem ute. Som skulle være med oss på jakt, på skiturer, på spennende turer i inn- og utland, som skulle lære å danse som sin far, spille fotball og håndball. Den gutten har jeg mistet.

Jeg har fortsatt en gutt med mørkebrune øyne, og dype, herlige smilehull, og han blir helt sikkert en mørk kjekkas, om ikke så høy. Fine Helmer'n min som er den tøffeste gutten jeg kjenner, rampete og full av humor. Som gjør mamma'n sin stolt ved i det hele tatt å evne å lære seg nye ferdigheter så forstyrret som han hele tiden blir av epilepsianfall. Som rører oss alle til tårer ved hvert lille framskritt. Han er fortsatt hele familiens lille Helmer, men han er en annen gutt.