En glad gutt

Jeg tør nesten ikke å si det høyt, men med unntak av en liten periode i går ettermiddag, har vi for tiden en glad gutt i huset. Forrige torsdag bestemte han seg plutselig for å begynne å vandre rundt i huset på eget initiativ. Vi har sett antydninger tidligere, men aldri på denne måten. Tidligere har vi lokket han utpå, og han har strekt seg etter hendene våre for å finne (psykisk) støtte. Nå trakk han den lille hånda si til seg og ville gå alene, og ikke mot meg men FRA meg. Fantastisk! Bilder sier vel mer enn ord :-)

I tillegg til å ha passert denne milepælen, er Helmer mye blidere og mer tålmodig enn tidligere. Tør ikke helt å tro at det er operasjonen som er årsaken til det, og tør heller ikke helt å tro at det varer, men i mellomtiden nyter vi freden! Anfallene er som før, kanskje heller verre. Blåkulene i panna forsvinner aldri før nye kommer til, og hjelmen er i daglig bruk for å begrense potensielle skader. Soving på natta er fortsatt ikke favorittsysselen. Men like blid! Og hipp hurra for alle framskritt, små som store :-)