Morgenstund er tull i grunn

Ikke noe er som å starte dagen kl 05.45 med å holde fast verdens søteste gutt i sånn omtrent en halvtime for å unngå at han slår hodet i golvet pga dagens første epilepsianfall. For så å nekte han mat og drikke, pakke på han alt vi har av ullklær og dra han ut i 17 friske minusgrader for å ta bussen til "hybelen" på sykehuset (for Peugeot'n er selvfølgelig på sin egen lille hybel, verkstedet). Vel framme møter vi igjen en gjeng med grønnkledde som hjelper meg å blåholde han litt til slik at vi får gasset han i søvn. Men nå sover han godt, vi slapper av, og nevrokirurgene setter på nytt inn en sonde i hjernen hans. Denne gangen går det sikkert bra...