Stakkar Helmer! Han er ikke spesielt begeistret for kos. Dersom noen prøver å stryke han på kinnet, gi han en klem, stryke han over håret eller lignende, prøver han desperat å vike unna. Jens Stoltenbergs unnamanøver fra Trond Giske blir til sammenligning en hjertelig omfavnelse. Helmer bøyer seg vekk, kaster seg ned eller slår for å forsvare seg. Jeg tror nesten han opplever det som smerte, at han er særlig var for berøring. Samtidig er han, søt som han er, en sånn type kar som alle gjerne vil kose med. Og som om det ikke er nok, så er det dessverre så alt for ofte at vi synes fryktelig synd på han. Som når han får anfall og kikker etter oss, usikker og småredd. Eller når han blir stukket av nål nr 1000 hos legen, eller slår panna i gulvet når han får anfall, eller når vi må blåholde han for at noen skal sy sammen haka hans. Da MÅ vi bare trøste han, sånn er vi nå en gang satt sammen. Og når man skal trøste en kar som Helmer, må man bare å løfte han og kose med han. Det er vel ingen som tvangskoses så mye som Helmer...
Tidligere fikk vi knapt nok ta i han i det hele tatt. Han trakk til seg hånda dersom vi rørte han, men etter mye trening (tvang...) på den fronten, så får vi faktisk lov til å holde han i hånda når han går. Og vi får lov til å stryke han få ryggen, jeg tror til og med at han liker det. Derfor lever jeg i håpet om at jeg en gang får lov til å gi han en ordentlig kos, en sånn bamseklem/frimerkekos som er lillesøster Dinas spesialitet. Og til han lærer seg å like det, må han bare finne seg i at tvangskosinga opprettholdes. Sånn er det bare! :)
Ingen kommentarer:
Legg inn en kommentar