Menneskets beste venn

Det sies at hunden er menneskets beste venn. I vår familie heter denne vennen Silva og er en gammel, feit, utrent, tunghørt og dessverre litt vanskjøttet gordon setter. Men det har ikke alltid vært sånn. Silva fyller 10 år i år, og er dermed familiens eldste "barn". Siden hun kom før ungene, ble hun vel egentlig behandlet som en baby, og det er kanskje ikke rart at hun fortsatt tror hun er et menneske. Hun hopper opp i sofaer og senger med den største selvfølge, og hun ble ikke lite fornærmet da hun innså at hun rykket stadig lenger ned på rangstigen etter hvert som ungene kom.


Om ikke Silva er Helmers aller beste venn, så rangerer hun i hvert fall høyt opp på lista hans. I den tiden da han stort sett bare lå på gulvet og suttet på tommeltotten, ikke ville møte blikkene våre og vi lurte på om han kunne være blind, var Silva det eneste han reagerte på. Når hun taslet over gulvet, våknet han til og fulgte henne med blikket.

Jeg tror imidlertid ikke at Helmer er Silvas beste venn. Hun har nok et ambivalent forhold til han. På den ene siden er han en utømmelig kilde til godbiter. Han er den i familien som roter desidert mest når han spiser (dessverre tett fulgt av sine søstre), og hun sitter derfor trofast vakt ved stolen hans og venter.


På den andre siden er Silva Helmers favorittbytte (dessverre også i dette tilfellet tett fulgt av hans søstre). Når han er i rampehumør, jakter han på henne. Han tar da et heftig tohåndstak i pelsen hennes og sleper hele hunden mot seg mens han ler rått. Vanligvis piper hun litt og stikker av, noen ganger blir hun sittende og se bedrøvet på oss og noen få ganger, når han har kommet litt brått på, har hun knurret og tøffet seg litt. Nå når hun i likhet med hunkjønn flest begynner å bli gammel og smågretten, må vi nok passe litt ekstra på. Helmer kan ikke være alene med Silva i rommet, så vi har lagt senga hennes (dvs saccosekken som vi kjøpte til Helmer, men som Silva har tatt hevd på) ute i gangen så han må streve litt for å nå henne. Det er liten vits i å snakke til Helmer, jo strengere vi er jo høyere ler han. Så i stedet er det Silva som får streng beskjed om å gå å legge seg når han er røff med henne. I tillegg er Helmer særdeles glad i matkoppene hennes. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger han har veltet vannskåla utover parketten og spredt hundematen til alle husets kroker. For Silva medfører dette at vannskåla ikke er tilgjengelig så lenge Helmer er våken.


 Stakkar, snille Silva som gikk fra å være vår første baby med alle goder det medfører, til å bli familiens salderingspost. Silva er min evige dårlige samvittighet, og det er trist at hun på sine gamle dager terroriseres av en rampete gutt og ikke er i nærheten av å få den kos, trening og oppmerksomhet hun fortjener.


Og når det er sagt, hvis det er noe der ute som savner en turkompis og har lyst på selskap i form av en stor (les tjukk) men fryktelig snill gordon setter i korte eller lengre perioder, så er det bare å si fra!